onsdag 28. januar 2009

Jødehatets gjenkomst av Lars Gule

Jødehatets gjenkomst*
av Lars Gule
Publisert i Klassekampen - 24.01.2009.

Krigen i Gaza de siste ukene har satt følelser i kok. Under demonstrasjoner i Oslo mot den israelske krigføringen har antijødiske uttrykk blitt brukt. Der har også vært eksempler på aggressiv atferd mot personer med antatt jødisk bakgrunn. Noen jøder i Norge har fortalt om uttrygghet og noen har mottatt trusler.
Representanter for Det mosaiske trossamfunn har formidlet uroen, men særlig Mona Levin har gått langt i å fortelle hvordan hun og andre har opplevd den massive kritikken av Israel som ikke bare en kritikk av staten Israel, men antisemittisk i sitt innhold.

Kan dette være riktig? Selvsagt er det et skille mellom antisemittisme og kritikk av Israel, men kan kritikken bli så massiv og ensidig at det blir antisemittisme av det? Det er avhengig av hva antisemittisme er, og det er også avhengig av om kritikken av Israel er berettiget eller ikke.

Antisemittisme er ikke bare en form for antijødisk rasisme. Det mest sentrale i moderne antisemittisme er forestillinger om en jødisk konspirasjon. Derfor framstår ikke jødene bare som mindreverdige og foraktelige fordi de tilhører en annen rase eller har en annen kultur og religion, men som farlige fordi de systematisk og bevisst planlegger å etablere verdensherredømme. Derfor vil jødene alltid være et undergravende fremmedelement i ethvert samfunn.

Utgangspunktet for denne konspirasjonsantisemittismen er å finne i religiøst begrunnet antijødiskhet som i større eller mindre grad har preget deler av Europa gjennom tidene. Her snakker vi nettopp om en antijødiskhet som bunner i hat mot de annerledes troende og de såkalt fremmede, og senere utviklet som biologisk rasisme. Denne formen for antisemittisme er – heldigvis – ikke særlig utbredt i Norge. Men den finnes, blant annet i nynazistiske Vigrid og hos en del eldre klassiske antisemitter.

En annen type jødehat – som også kan få karakter av antisemittisme – ligger i det hat som oppstår på grunn av en konflikt mellom jøder og ikke-jøder. Slikt konfliktbasert hat er vanlig. I Norge var det i mange år etter krigen personer som inderlig hatet tyskere (ikke bare nazister) på grunn av okkupasjonen. På samme måte er det mange palestinere og muslimer som hater jøder på grunn av Israels kriger og overgrep, fordi Israel framstiller seg som en jødisk stat.

Dette hatet har ikke den samme irrasjonelle begrunnelse som mye av den religiøse, konspiratoriske, pseudobiologiske rasistiske antisemittismen. Vi kunne kalle dette jødehatet for konfliktantisemittisme. Dette er en forståelig emosjonell (men uakseptabel) reaksjon som bare blir antisemittisk fordi hatet retter seg mot den jødiske part i konflikten. Denne formen for hat er derfor trolig «grunnere» enn den klassiske antisemittismen, det vil si at hatet lettere vil opphøre når konflikten det bunner i tar slutt.

Noen vil kanskje si at denne påstanden i seg selv er klassisk antisemittisme ved at den gir jødene selv skylden for jødehat. Det er en urimelig innvending, for i analyser av konflikter mellom grupper er det relevant å vurdere aksjon og reaksjon på begge sider i konflikten. Det vil være meningsløst å si at tyskerne ikke hadde noe å gjøre med framveksten av tyskerhatet under krigen. Derfor er det ganske usosiologisk og upsykologisk å benekte at de israelske overgrepene mot palestinerne er årsak til en del av det palestinske og muslimske jødehatet.

Jødehat blir likevel ikke mer legitimt av årsaken, den israelske undertrykkelsen, og dessverre finnes også et innslag av klassisk konspirasjonsantisemittisme hos en del av våre nye landsmenn. I en del muslimske miljøer har konspirasjonsforestillinger om jøder fått innpass. Man kan finne forestillinger om at jødene sto bak 2. verdenskrig, at holocaust er en overdrivelse, at jødene allerede styrer det meste av verden gjennom jødelobbyen i USA og at de sto bak 11. september-angrepet.

Selv om dette er forkastelige oppfatninger, er det likevel klart at Israel kan og må bidra til å redusere hatet ved å endre politikk. Dette er ikke å legge ansvaret på Israel alene, men det er å ha en realistisk vurdering av konsekvensene av en konkret politikk. Dermed blir det også mulig å peke på tiltak som kan redusere jødehatet: opphør av den israelske okkupasjonen og opprettelse av en palestinsk stat.

Det er trist at norske borgere med jødisk tilhørighet blir rammet av konflikten i Midtøsten. Det er en utvikling alle må bekjempe. Norske jøders kanskje viktigste eget bidrag i kampen mot antisemittisme ville være en klar og tydelig kritikk av Israels okkupasjon og overgrep. For kritikk av Israels okkupasjon og menneskerettighetsbrudd kan ikke i seg selv bli antisemittisme, uansett hvor massiv kritikken blir.

Men så må resten av oss være konsekvente i at kritikk av sionismen og Israel ikke er et angrep på jøder som individer eller gruppe. Distinksjon mellom jøder og Israel må være krystallklar – selv om det er en del av israelsk politikk å viske ut dette skillet. Vi gjør heller ikke våre palestinske og muslimske venner noen tjeneste ved å tie når de angriper alle jøder for det noen jøder gjør.

Kampen mot antisemittismen er en helt avgjørende del av kampen mot rasismen og islamofobien. Svikter venstresida her, har den for alvor sviktet sine idealer.

Lars Gule
-----------------------------

Konrads kommentar:
Jeg er i det store og hele enig i Lars Gules presise analyse, med et mulig unntak: "...kritikk av Israels okkupasjon og menneskerettighetsbrudd kan ikke i seg selv bli antisemittisme, uansett hvor massiv kritikken blir," skriver Gule. Selv om dette teknisk sett er riktig, blir det likevel for enkelt.

Problemet er at kritikken av Israel ikke bare er massiv, den er også ensidig (den har slagside). Dessuten får konflikten urimelig stor oppmerksomhet og tilsvarende krigshandlinger andre steder blir på langt når gjenstand for den samme fordømmelsen. Kritikken har også en form som inviterer til antisemittisme. Kritikken av USAs aktiviteter har ofte et langt mer "teknisk" eller spesifikt preg, f.eks. i diskusjonen om rettighetene til fangene i Guantanamo eller feilbombing i Afganistan. Når f.eks. Lars Bremnes spør "Hvorfor bomber de grønnsakstorget", er det underforståtte svaret til det retoriske spørsmålet snublende nær: "På pur faen."

---------------
*Note: Gules innlegg gjengis uten tillatelse fra Klassekampen eller fra Gule selv.

5 kommentarer:

Admiral_Gullars sa...

Rart at så få ser konturene av en voksende (og litt rar/utypisk) antisemittisme.
Nå ser ikke så mange nordmenn det at muslimene også demoniseres heller, men en urett gjør ikke en annen urett om til rett.

Anonym sa...

Korrekt, vyrde Admiral.

Audun Lysbakken (marxist-rasist) syntes f.eks. Gaarders berømte kronikk var "modig" etc. Jeg synes ikke det er spesielt modig å røre i den antisemittiske grøten.

Anonym sa...

Lars Gules innlegg er jo interessant. Men jo, det har store mangler...

Anonym sa...

Jeg har ingen innvendinger mot at kronikken blir gjengitt her i Konrads tankesmie.

Men jeg skulle gjerne høre hvilke mangler Rebecka mener å finne i kronikken.


Lars Gule

Anonym sa...

Lars Gule: man må forstå det religiøse aspektet også. Kampen om Jerusalem-den er muslimenes 3(?) helligste by, men er plassert i ett demokratisk land. Dette er en torn i øyet. Og jeg mener denne tornen er undervurdert-hvor langt de fundamentalistiske muslimene er villige til å gå for å vinne tilbake den hellige stad.

Og man må forstå hvordan Muhammed i sine tidlige år forholdt seg til jødene rundt Medina. Da han tilbød seg rollen som profet eller messias. Han ble avslått-og som svar drepte utslettet han de jødiske leirene som var der. Det er jødehat på trykk i tilleggsskrifter til Koranen. Og de betyr mer enn hva Vesten vet. Men kan man arabisk-og man har tid til å høre på hva de sier i sine religiøse taler på arabisk tv-tror jeg man hadde fått litt bakoversveis..

Så hva sier jeg? At vi kan tolke alt vi bare vil her i Vesten. Men hvis religion er viktig i midtøsten-hjelper det ikke at vi tar bort denne faktoren-bare fordi vi er så ateistiske. Vi trenger forstå bakgrunn og kultur. Og Islam har ett stort problem med demokrati f.eks..fordi demokrati medfører umoral. Der er fundamentalistiske muslimer ofte strengere enn de kristne. Så man har ett hat-forhold til land som fører demokrati.

Konflikten ligger på flere plan-og har andre tankemønstre enn man har forstått her hjemme.