torsdag 9. april 2009

Embetsmannsstaten strikes back

Embetsmennene vil ha tilbake makten i rettssalen etter at vi i Norge i over 100 år har blitt dømt av våre likemenn. Det gamle embetsmannspartiet Høyre er naturligvis for å fjerne juryen, det samme er Autoritetspartiet (Ap). SV ville fjerne juryen i sedelighetssaker på grunn av mange frifinnelser (nok et eksempel på SVs totalitære feminisme). Frp ville også fjerne juryen, men gjør seg nå klar for en av sine klassiske kuvendinger. Det ligger dermed an til juryen reddes igjen.

....... Riksadvokat Busch slår tilbake mot pinglete lekfolk.

I alvorlige straffesaker tar juryen stilling til skyldspørsmålet, mens fagdommerne i tilfelle "skyldig" utmåler straffen. Forskjellen på disse to beslutningene er helt avgjørende i debatten om juryens rolle.

Vurdering av skyld er et spørsmål om vurdering av bevis for å komme nærmest mulig fakta i saken. Dette krever ikke juridisk kompetanse, juridisk utdanning gir overhode ingen spesialkompetanse i vurderinger av fakta. Aftenposten hevder at mange juryavgjørelser innebærer vanskelig juss, f.eks. hvor grensen for selvforsvar går. Dette blir et for enkelt poeng. Dersom en tiltalt påberoper seg selvforsvar, burde det være en smal sak å for rettens formann å klargjøre for juryen hva de skal ta stilling til, f.eks.: Var selvforsvar eneste utvei for den tiltalte? Dette er et praktisk og ikke juridisk spørsmål, selv om svaret har juridiske implikasjoner.

Det er også grunner til at fagdommere er mindre kompetente enn vanlige folk. Fagdommere ser en mengde saker i løpet av karrieren, dette kan gjøre dem likegyldige og dessuten kan de utvikle fordommer når de får et slikt skjevt bilde av samfunnet som strafferetten byr på. Fagdommere er embetsmenn og dermed svært forskjellige fra de "lavere lag" som er overrepresentert på tiltalebenken. Sist men ikke minst: Fagdommere har ofte gjort karriere i Justisdepartementet og/eller i politi/påtalemakt, da er en stor fare for at fagdommerne viser særlig forståelse for aktors argumenter. Det viser seg også at fagdommerne i praksis bare bruker sin rett til å tilsedesette juryens konklusjon om frifinnelse, i praksis aldri når juryen konkluderer med "skyldig".

For vanlige folk er jurytjeneste noe utenom det vanlige og det er et stort ansvar, derfor er det grunn til å tro at jurymedlemmene er spesielt våkne og samvittighetsfulle.

Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Juryordningen innebærer at aktor må overbevise vanlige, fornuftige og samvittighetsfulle folk, ikke så ulike den tiltalte selv. Fjernes juryen kan påtalemakten i praksis nøye seg med å overbevise sine likemenn, altså fagdommerne, da ender straffesaker fort opp som en intern diskusjon mellom fagjurister. Dersom politi og påtalemakt ikke fremlegger bevis som overbeviser vanlige fornuftige folk, ja da er den tiltalte uskyldig. Mange frifinnelser i voldtektssaker betyr jo først og fremst at det er noe galt med bevisene, ikke at det er noe galt med domstolene.

Juryordningen har opplagt svakheter, men denne folkelige kontrollen med rettsapparatet er for viktig til å bli kastet ut med badevannet.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Enig - men med et par tillegg:

Juryen må pålegges å begrunne sin kjennelse,inkludert uenighet.

I noen saker, og da mener jeg saker der det gjelder områder der legfolk knapt kan ha noen begrunnet mening, er kanskje utvidet meddomsrett bedre.

Og, med begrunnede jurykjennelser, bør også skyldspørsmålet kunne tas opp i høyesterett. Ikke som en generell ordning, men i spesielle saker der høyesterett finner at juryens begrunnelse kan være i strid med norsk rett.

Konrad sa...

Krav om begrunnelse kan være en vei å gå, enig.

I straffesaker dreier det seg stort sett bare om å etablere fakta: Hva skjedde? Var selvsforsvar eneste utvei i den gitte situasjonen? Etc.

Juryens oppgave er å etablere fakta. Lovanvendelsen er fagdommernes ansvar og er også relativt enkel i straffesaker. I straffesaker kan det være kompliserte bevis, men juridisk kompetanse gir ikke kompetanse i vurdering av f.eks. medisinske eller tekniske bevis. Både fagdommere og lekfolk må dermed stole på sakkyndige vitner. Jeg holder derfor på mitt: juryen er minst like kompetent til å vurdere bevis som fagdommere. Jeg tror altså at du blander sammen det som angår selve bevisvurderingen (etablering av fakta) og det som angår lovanvendelsen for de etablerte fakta.

Innenfor kontraktsrett, skatt og trygd er sakene ofte juridisk kompliserte, selv om fakta kan være enkle. Det er altså selve lovanvendelsen som er utfordringen. Jeg har selv kjennskap til flere saker der fakta var temmelig enkle, men sakene endte likevel i Høyesterett fordi det var uklart hva som var gjeldende rett.

kandahar sa...

Dersom jeg hører og ser noe og senere begrunner en beslutning basert på dette "noe" - hvordan skal andre i ettertid kunne etterprøve den beslutningen?

Når det som kommer frem i en rettsak ikke dokumenteres (vitnemål) blir det i realiteten umulig for høyesterett eller andre å etterprøve skyldspørsmålet. For hvordan skal personer som ikke var tilstede kunne si at svarene juryen avga var feil eller riktig? Juridisk holdbare begrunnelser kan skrives selv om beslutningsgrunnlaget er tynt. Og når ingen i ettertid kan sjekke begrunnelsen mot beslutningsgrunnlaget henger den egentlig i løse lufta.

Jeg opplever at hovedproblemet ligger i at beslutningsgrunnlaget ikke er dokumentert. Man sier at det skal ligge en helhetsvurdering til grun. Men hva er en helhetsvurdering? Og hvordan slår denne ut når man i beslutningsprossessen vekter inntrykk og fakta som har kommet frem i rettsaken? Vil da en tiltalt pen og slank overgriper ha bedre sjanse for frifinnelse enn en stygg og feit? Og hvordan spiller evt mediaomtale inn? For selv om disse faktorene ikke skal spille inn må ingen komme og si at slike inntrykk ikke vil være en del av en helhetsvurdering.

Konrad sa...

Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår alt du skriver. Høyesterett (såvidt jeg vet) vurderer bare lovanvendelsen, mens fakta blir etablert i lavere domstoler.

Jeg er enig med deg i at et hovedproblem er at beslutningsgrunnlaget (begrunnelsen) ikke er kjent, bare konklusjonen. Dersom juryen gir en begrunnelse blir det lettere å forholde seg til for de involverte og for offentligheten. Dersom juryen blir tvunget til å gi en begrunnelse, blir kanskje juryarbeidet ryddigere ved at argumentene må stilles systematisk opp, kanskje mindre "hunch" og "magefølelse", bare det vil være et fremskritt.

kandahar sa...

Det gikk litt fort. Det med høyesterett var en kommentar til raagraaum. Poenget mitt er at beslutningsgrunnlaget må dokumenteres (f.eks. med stenografi) dersom høyesterett skal kunne ta opp skyldsspørsmålet. Hvordan skal man ellers kunne si at at juryen gjorde feil?

Men jeg mener stenografi eller annen dokumentasjon av rettsforhandlingene er et poeng i seg selv. For å kunne gå juryen i sømmene er jeg avhengig av å kunne sette meg inn den informasjonen juryen hadde tilgjengelig for å svare ja eller nei. Da hjelper det ikke for meg å lese begrunnelsen. Jeg må få mulighet til å gå inn i materien begrunnelsen er tuftet på. Den muligheten har jeg ikke i tilstrekkelig grad i dag.

Konrad sa...

Enig. Det er informasjonsgrunnlaget som teller, ikke argumentasjonen i seg selv. Men blir det ikke tatt stenografi eller lydopptak i alvorlige straffesaker i dag?

Norsk rettssystem har et muntlighetsprinsipp, men jeg tror faktisk at Høyesterett ikke driver med eget bevisopptak, de forholder seg bare til skriftlig dokumentasjon.

kandahar sa...

Jeg vet det finnes regler om lydopptak, men så langt jeg har funnet ut så er paragrafen(e) i dyp søvn. Husker jeg ikke feil så skal lagmannen opplyse vitner dersom lydopptak gjennomføres. Loven tar, med forbehold om at hukommelsen spiller på lag med meg, forbehold om at utstyr til lydopptak finnes...

Sjøl var jeg tilhører i en meget grov sak for noen uker siden, en sak som i tillegg var sendt tilbake til lagmannsretten pga. saksbehandlingsfeil. Jeg hørte aldri lagmannen nevne til noe vitne at vitnemålet ble tatt opp. Forsvar/statsadvokat gikk heller aldri inn på forklaringer gitt i tidligere rettsrunder. De eneste forklaringene man forholdt seg til var politiforklaringer, som jo tegnes ned og godkjennes av den som har forklart seg.

Jeg opplevde prossessen som meget kaotisk og uoversiktlig, der man var mer opptatt av å tegne bilder enn å få fram fakta.