Kulturkamp - bør vi spares for tøv?

Danmark om igjen

sakset fra: Klassekampen, 15.juli 09

Så er det endelig vår tur. Ved de herrer Nore, Hustad og Toje har endelig kulturkampen skyllet inn over Norge. Det har nå blitt legitimt å skrive offentlig det man før kun snakket om på de mer ekstreme nettsider. Nå er det endelig helt OK å synse om ting man ikke har greie på,

men føler sterkt om, og gjerne om folk man ikke kjenner men er redd for. Modellen de herrer ønsker å etterligne er den danske, hvor Dansk Folkeparti inntil nylig fikk Frp her hjemme til å se ut som et anstendig parti. (Nå når Frp vil sende asylsøkerne til Afrika og stenge Islamsk Råd ser jo den perioden ut til å være over.) DFs gjennombrudd kom nettopp gjennom begrepet «kulturkamp», hvor spydspissen var en rekke kristne reaksjonære intellektuelle godt forankret i blod-og-land tradisjonen ledet av Søren Krarup og hans «Giordano Bruno»-sirkel.

Fenomenet er på mange måter interessant, i det man blander retorikken og sannhetsgehalten fra den amerikanske ekstreme republikanske fløyen med motivasjonen fra de ekstreme antimuslimske kreftene i Europa. Selve begrepet «kulturkamp» sier i utgangspunktet mye om innstillingen til utøverne. I kamp og kjærlighet er jo som kjent alt lov, og slik kan for eksempel Aslak Nore ubeskjemmet hevde at «æreskultur» er et begrep unikt for den muslimske verden, uten å ofre eksempelvis den japanske tradisjon eller den meksikanske machokulturen en tanke. Slik kan Jon Hustad hevde at jo mer religiøse muslimer er, desto mer går de på uføretrygd, uten noe kildemateriale eller forståelse av generasjonskonflikter. Og slik kan Toje hevde at «venstresiden» ønsker å møte kvinneundertrykkelse med «forståelse».

Det gjelder å etablere en front, sette i gang en offensiv, og slik tvinge fienden til å forsvare seg. Om man blir tatt i en løgn eller halvsannhet, er det bare å kjøre på. Den som beveger seg kan ikke ødelegges. Hovedgrepet er dog å påberope seg rollen som fortolker av folkets røst. Nøyaktig slik Sarah Palin hevder å representere de «egentlige» amerikanerne, hevder de tre musketerer at de kun fyller et behov og sier det «folk» egentlig mener. Det er da interessant å se at kulturkjemperne samler seg bak fanen til Hans Rustad, som sammen med Hege Storhaug vel er den som har bidratt mest til at islamfrykten har fått legitimitet her i landet. På document.no kan Aslak Nore hevde at islamofobi er et konstruert begrep, samtidig som han deler talerstol med noen av landets mest rabiate islamofober, for eksempel pseudonymet Fjordmann som vil ha etnisk rensing av Europa.

Om ikke venstresiden kommer på banen og i forståelige ordelag forklarer hvorfor dette er en destruktiv diskusjon basert på tvilsomme argumenter, designet til å øke spenningene i samfunnet, tror jeg de tre herrene vil lykkes i å skape en virkelighet som kun kan føre til ulykke og strid. Og derfra og ut går det bare nedover. Look to Denmark.

Martin Knutsen

Se også kommentar i Aftenposten, reportasje om Fogh i Dagbladet, Adressa om agurkpartiet, Martine Aurdal, Åmås kontinuerlige flørting med ytre høyre, og Anne Vikens blogspot.