lørdag 26. september 2009

Slemmismen og mørkeloftet

Valget er over, men det er verdt å hente frem innlegg (som jeg dessverre har oversett) av sosialantropologen Runar Døving (tidligere kronikk om det samme). Han advarer i Aftenposten (8.sept) mot Frp:

Det er påtagelig at et parti med klare liberale prinsipper går inn for kollektiv skyld og ansvar. I partiets program står det: «Fremskrittspartiet tar sterkt avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion eller etnisk opprinnelse. [¿] Mennesker eksisterer først og fremst som enkeltmennesker, og ikke som en kollektiv gruppe. Den enkelte har forstand og fri vilje, og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv».
Rune Gerhardsen markerte seg tidligere med kritikk av snillismen, og har nå øyensynelig tatt det endelige steget over i slemmismen.

Apropos nr 2: Morgenbladet har denne uken et portrett av den mosegrodde Sigurd Skirbekk*, sosiologen som søker å gi den etnisk rene nasjonalstaten en akademisk begrunnelse. Professor Skirbekk er en helt for Storhaugs Human Rights Service, Rustads document.no og Anfindsens honestthinking.no så vel som av Hanne N. Herland - det er grunn til skepsis når han omfavnes av "mørkeloftet". Kanskje Skirbekk selv befinner seg på mørkeloftet?

I følge Morgenbladet hevder Skirbekk:
1) Et forsvar for befolkningssammensetningen slik den er. Multikulturalismen skaper svake fellesskap og svake samfunn, mener han. Limet som binder sammen blir for tynt. Han snakker om samfunnets «sammenhengskraft». Friheten og likheten blir ivaretatt av liberalister og sosialister, men få refererer til forutsetninger for brorskap. Det er her Skirbekk mener det nasjonale prinsippet om «sammenhengen mellom politiske og kulturelle grenser» kommer inn. Innvandring blir en utfordring for dette, fordi det blir færre felles referanser, mer som skiller. Det truer også viljen til å finansiere velferden som et spleiselag. «Det er neppe tilfeldig», sier Skirbekk, «at mange taxisjåfører med utenlandsk bakgrunn har vist en begrenset solidaritet med skatteoppgaver».

2) Et forsvar for kjernefamilien. [...]

3) Et forsvar for nasjonalstaten. I boken Nasjonalstaten. Velferdsstaten grunnlag skriver Skirbekk at det er for lite forsvar for nasjonal kultur i Norge. «Lite av mediestoffet etterlater en stolthet over nasjonen». 17. mai-talene, som tidligere tematiserte kamp og plikt («Norge er vårt og det forplikter») består nå, mener han, av alminnelige «gratulerer med dagen». Elitene – de som jobber i media eller akademia – er ofte «detasjerte» og har en «ironiserende holdning til det norske». Nasjonen er en moralsk enhet «utviklet gjennom en mangesidig tusenårig historie», men nå blir nasjonalstaten rakket ned på. En løs nasjonal identifikasjon vil lett gå sammen med egoisme, heller enn med en global solidaritet. Alternativene til nasjonalstaten blir luftige prosjekter. Noe større finnes ikke – menneskerettighetene er i dag en form for «religion», en vinnernes justis uten allmenngyldig appell. EU vil aldri kunne få nasjonalstatens kjennetegn og funksjoner, global solidaritet er for svakt. Skirbekk mener det bare er nasjonalstaten som kan være en fullgod velferdsstat.
På overskriftsnivå er dette gode gamle nasjonal-konservative standpunkt. Eller forsøker Skirbekk bare å gi rasismen vitenskapelig legitimitet? Skirbekk er øyensynelig bare en sur gammel mann som ergrer seg over Norge ikke er som da han vokste opp, men nå har han altså blitt in blant unge frustrerte menn.

Har så Skirbekks argumenter noe for seg? Nasjonalstaten er en tilfedig størrelse, og argumentasjonen for at Norge er naturlig og selvsagt enhet holder ikke. Den selvtilfredse ideen om nasjonal stolthet og fortreffelighet er farlig og forfeilet. Skirbekk har muligens et poeng i at solidaritet og tillit bygger på et kulturelt fellesskap, i det minste en felles offentlighet. Men Skirbekks analyse er for enkel fordi han synes å anta at innvandrere og deres etterkommere ikke deltar i denne offentligheten, at norskiser og pakkiser befinner seg i fullstendig adskilte sfærer. Folk er ikke statiske slik Skirbekk synes å anta. Pakkisene har blitt en selvsagt del av offentligheten: Tommy Sharif er sleivkjeftet som Sponheim, Hadia Tajik er en god Ap-apparatchik, og Abid Raja er pratemaskin som Dørum. Men de er ikke først og fremst pakkiser, de er hhv forretningsfolk, politikere og karriereadvokater.

Skirbekk har antakelig rett i at oppslutningen om velferdsstaten vil være sterkest når vi opplever et fellesskap, en følelse av å være i samme båt. Men jeg tror han tar feil når han formoder at denne fellesskapsfølsen forutsetter at vi har samme hudfarge, samme religion og heter Hansen, Jensen eller Urbekknesliheim til etternavn. Fellesskapsfølelsen er jo noe som skapes og nasjonsbyggerne på 1800-tallet var seg dette bevisst, fellesskapsfølelsen er ikke en statisk størrelse. Skirbekks tilhengere bidrar på sin side til å undergrave fellesskapet ved stadig å omtale de andre som gruppe, som anderledes, folk som ikke hører til her.

*Må for all del ikke forveksles med filosofiprofessor Gunnar Skirbekk.

Blogglisten

3 kommentarer:

Bjørn Stærk sa...

Han har nok rett i at det for lett ironiseres over patriotisme og nasjonalfølelse, men samtidig er den ironiske distansen også en god ting. Det er et problem når distansen springer utifra en manglende evne til å forstå disse følelsene, f.eks. fordi man har vært heldig nok til å vokse opp på et tid og sted hvor det ikke finnes alvorlige bekymringer. Men det betyr ikke at nasjonalfølelse i seg selv er noe sunt og nødvendig som alle bør sikte mot.

Jeg har lagt ut mange sitater fra Nordahl Grieg's Flagget i bloggen i det siste. Der har du patriotisme og nasjonalfølelse kanskje på sitt beste. Det er lavmålt og stødig. Men samtidig er det i fredstid naturlig å diskutere om det var en krigsforbrytelse å bombe sivile berlinere, og å være skeptisk og tvilende til hva dette tøystykket vi vaier med egentlig står for.

Det å undergrave slike symboler på en saklig måte representerer et enda dypere fundament for samfunnet vårt enn nasjonalstaten. Det handler om demokrati og humanisme.

Konrad sa...

Selv tror jeg at nasjonalfølelse og særlig patritotisme er en uting. "Patriotism is the last refuge of the scoundrel" som Samuel Johnsen sa. Griegs patosfylte lyrikk kan bli i meste laget for min del, men hans nasjonalisme er vel som du sier stødig, den er knyttet til frihet og nasjonalstaten som arena for rettsstat og demokrati. Det er ikke den arrogante og agressive nasjonalismen basert på etnisitet. Det er den siste typen nasjonalisme jeg tar avstand fra, men Skirbekk sauser sammen disse to. En del av våre frihetskjempere under krigen (de som var på rett side) var til dels vanlige nasjonalister (Gjems-Onstad f.eks.). Jeg ønsker en nasjonalisme basert på stolthet over våre demokratiske og rettsstatlige institusjoner, ikke en bunads-nasjonalisme.

Bjørn Stærk sa...

Litt ved siden av dette, (fordi han bruker ordene i en noe annen betydning): George Orwell's essay om patriotisme og nasjonalisme.